Takknemlighetsdagbok av juli 2026

 

Juli ble en måned som ga meg enda mer tro på at drømmene mine virkelig kan bli virkelighet. Måneden startet med bursdagen min, og selv om begynnelsen ikke var den enkleste, utviklet dagen seg til å bli en av de fineste bursdagene jeg har hatt. Den minnet meg om hvor viktig det er å sette pris på de menneskene som virkelig ønsker meg godt.

Gjennom hele juli fortsatte forberedelsene til Nansenskolen. For hver dag som gikk, ble avreisen mindre en fjern drøm og mer en konkret virkelighet. Jeg begynte å planlegge reisen til Lillehammer, undersøkte transportmuligheter og tenkte mye på hvordan det nye livet mitt i Norge kan bli. Bare det å vite at det snart er min tur til å reise dit, gjør meg utrolig takknemlig.

En annen ting jeg er takknemlig for denne måneden, er at jeg fikk begynne å jobbe som pakkesorterer hos GLS. Selv om arbeidet er fysisk krevende, oppdaget jeg raskt at det passer meg mye bedre enn å sitte hele dagen på et kontor. Jeg liker å være i bevegelse, å se konkrete resultater av det jeg gjør, og å kjenne at arbeidsdagen går fort. Lønnen betyr også mye, fordi den gjør det mulig å kjøpe reisebillettene til Norge og bygge opp økonomien min før Nansenåret. Hver vakt minner meg om at også små, praktiske steg kan føre meg nærmere de store drømmene mine.

Jeg er også takknemlig for fotball-VM denne sommeren. Det ble mange fine stunder sammen med søstera mi foran TV-en, spesielt når Norge spilte. Kampene ga oss noe å glede oss til sammen, og de gjorde ventetiden fram mot Norge-reisen enda mer spennende. Samtidig oppdaget jeg Erling Haaland på en helt ny måte. Det handlet ikke bare om fotball, men også om å kjenne igjen sider ved meg selv: kjærligheten til naturen, kulden, enkelheten, det målrettede arbeidet og ønsket om stadig å utvikle seg. Det gjorde meg enda mer motivert til å fortsette på min egen vei mot Norge.

Denne måneden lærte jeg også mye om Fridtjof Nansen og Eva Nansen. Jeg oppdaget historien om Nansenpasset, Polhøgda og arbeidet deres for mennesker i nød. Samtidig begynte jeg å forstå hvorfor så mange mente at Nansenskolen passer akkurat til meg. Verdiene som skolen bygger på – nysgjerrighet, ansvar, natur og menneskelighet – er verdier som jeg selv ønsker å leve etter.

Jeg tenkte også mye over hva slags liv jeg ønsker å leve. Tidligere trodde jeg at jeg var rastløs. Nå ser jeg det annerledes. Jeg ønsker ikke å flykte fra noe, men å utforske verden og samtidig ha steder jeg alltid kan vende tilbake til. Bildet av det «gående treet» traff meg spesielt. Akkurat som slike trær setter nye røtter uten å miste de gamle, ønsker jeg å utvide livet mitt uten å miste forbindelsen til røttene mine.

Hjemme fortsatte kattene mine, Rarity og Bolyhos å minne meg om hva et hjem egentlig er. Rarity spilte fortsatt fotball med leken sin og skjøt den som vanlig under kommoden, mens Bolyhos fortsatte å vise hvor godt hen trives hos oss. Jeg tenkte mye på at jeg kommer til å savne dem når jeg reiser, men også på at de alltid kommer tilbake når de har vært ute. Kanskje er det litt slik jeg også ønsker å leve – å utforske verden, men alltid kunne vende hjem.

Jeg er også takknemlig for alle planene som begynner å ta form. Drømmen om å lære snekkerfaget, arbeide på Hurtigruten, studere videre, beskytte naturen og en dag eie en stor bobil som kanskje til og med kan fungere som båt, føles ikke lenger som løse fantasier. De har blitt deler av én sammenhengende livsvei.

Juli lærte meg at det er mulig å være glad i flere steder samtidig. Jeg kan elske Ungarn, Italia, Østerrike og Norge uten at kjærligheten til det ene tar noe bort fra det andre. Jeg kan ta med meg røttene mine videre og samtidig vokse mot noe nytt.

Derfor avslutter jeg denne måneden med stor takknemlighet – for menneskene, dyrene, naturen, drømmene og alle de små stegene som fører meg nærmere livet jeg ønsker å leve.

Til Dovre faller.