Lindtzeratur und andere Kunstwerke - Lettie Lindtzer - offizieller Blog

  Vinteren kom snikende over havet som et stort, blått teppe. Dagene ble kortere, men aldri mindre fulle. Snøen la seg stille over gården, og alt gikk litt saktere. Det passet dem fint. Kjersti begynte å lære seg rytmen i vinterarbeidet – å måke, stable ved, dekke til drivbenkene, mate dyra i mørket før solen rakk å stige. Hun hadde aldri før kjent kroppen sin så... levende. Og så var det Dinnea. Alltid like tilstede. Ikke påtrengende – men som en varm strøm i rommet. Hun kunne gå forbi og la fingrene gli over Kjerstis skulder, eller le lavt mens de tente lykter ute i skumringen. De snakket ikke om det. Det trengtes ikke. En kveld i november tok Dinnea med Kjersti på en tur. - Det e ei øy ikke så langt herfra. Bare ei halv mil med robåt. Vil du være med? - Kjersti nølte ikke. De pakket varm kakao, en lykt, en sovepose, og rodde over i mørket. Vannet var stille som speil. I det fjerne danset nordlyset – grønt og mykt, som et løfte. På øya var det en liten åpen hytte. Der tente de st...

  Dagene i Søtrom fikk en rytme, men aldri en masende én. Alt gikk i pulser – som tidevannet rundt øya. Som Kjerstis pust. Om morgenen tok hun en runde i fjøset sammen med Dinnea. Hjalp til med geitene, og etter hvert begynte hun å kjenne igjen de små signalene i dyra – hvem som var sulten, hvem som bare ville ha oppmerksomhet. Hun fikk melk på fingrene og strå i håret, og likte det. Midt på dagen underviste hun i svømming. Først bare én gang i uka. Så to. Så fire. Ungene elsket henne. Hun lærte dem ikke bare å svømme, men også å være trygge i vannet, å leke med det. En av fedrene sa en gang: - Du gjør dem modigere, Kjersti. Det er sjeldent. - Om kveldene underviste hun i språk. En eldre dame som ville lære italiensk før hun reiste til Toscana. En ung mann som hadde fått jobb i Sveits. Noen flyktninger, noen kunstnere, noen nysgjerrige. Hun underviste med kropp og hjerte – og plutselig hørte hun seg selv snakke, le, forklare – uten frykt. Hun var lærer. Hun var fri. Hver dag sjekke...

  Neste morgen våknet Kjersti før fuglene. Hun hadde sovet djupt og uavbrutt for første gang på måneder. Uten mareritt. Uten å våkne svett og urolig. Bare den myke pusten til Hanna ved siden av, og duften av høy og hav. Etter frokost, som bestod av nybakt brød, lokale egg og multer fra i fjor, ble dagen fylt med alt annet enn stress. De begynte i hagen. Dinnea viste dem hvordan de kunne løsne jorda rundt rabarbraen uten å skade røttene. Hanna fikk ansvar for urtene. Kjersti fikk et par hagehansker og en trillebår, og snart fløy latter og jord mellom dem. Det var fysisk, men ikke overveldende. Ingen ropte. Ingen maste. Bare små oppgaver, og tid. Etterpå gikk de til fjæra for å rydde rekkved og plast. Kjersti bar tunge sekker uten å føle seg sliten. Hanna lo og sa: - Du har faen mæ blitt sterk her oppe i nord. - Så kom kvelden. Dinnea hadde nevnt en øy, nesten som i forbifarten. En liten, skjult perle et stykke unna, som man bare nådde til fots ved lavvann – via en smal, tørrlagt san...

  Mørket hadde lagt seg stille over Søtrom da Kjersti og Hanna listet seg opp på loftet hvor de skulle sove. Det luktet treverk og lavendel der oppe. Sengen de skulle dele var bred og myk, og dynene tunge på en god måte. De hadde lagt seg under hver sin dyne, men fortsatt å prate lavt i halvmørket. - Ho e... litt annerledes enn æ så for mæ - , hvisket Hanna. - På en god måte? - Kjersti så bort mot søstera si, som lå med hendene under kinnet og blikket vendt mot taket. Hanna nikket. - Ho e... trygg. Og klok. Som om ho skjønne deg allerede. - Det ble stille et øyeblikk. Bare lydene fra huset, vinden som suste mot veggene og noe som kunne være en katt som gikk over gulvet nedenunder. - Æ tror æ e litt forelska - , sa Kjersti lavt, og stemmen bar en slags redsel, som om det fortsatt var for stort å si høyt. - Æ vet det - , svarte Hanna. Kjersti lo lydløst. - Du gjør det alltid. - - Men det her e annerledes enn de andre gangene, sant? - Kjersti nikket, nesten usynlig i mørket. - Æ e ikk...

  Dinnea holdt fortsatt armen rundt Kjersti idet de begynte å gå fra kaia. Solen sto lavt over fjellene, og sjøluften var klar og mild, som om den ville ønske dem velkommen. Hanna gikk ved siden av dem og så seg rundt med nysgjerrige øyne. Alt her virket roligere. Saktere. Som om verden hadde bedre tid. - Dere må være slitne etter reisen - , sa Dinnea og smilte til dem begge. - Men jeg har laget grønnsakssuppe. Og hjemmebakt brød. - - Herregud - , hvisket Kjersti. - Det høres ut som en klem i skålform. - De lo alle tre, og da Kjersti møtte blikket til Dinnea igjen, kjente hun den samme varme følelsen i brystet. Hun var redd for å gi den et navn. Men den satt der. De gikk en smal grusvei oppover en bakke, forbi lyng og små bjørketrær, helt til de kom til en liten gård med lavt hus, rød låve og drivhus på siden. Alt luktet tørt gress og krydderurter. Inne i huset var det varmt, og noen gamle puter lå hulter til bulter i sofaen. Et lite katteskinn lå foran vedovnen. Hanna tok plass ve...

  Det var tidlig kveld da skipet Gratuhurti gled inn i Søtrom havn. Lysene langs kaia blinket varmt i mørket, og sjøsprøyten la seg som sølv over relingen. Kjersti og Hanna sto klare ved landgangen med sekkene sine på ryggen og vinden i håret. Og der – midt blant ventende mennesker, noen med blomster, noen med hunder, noen med kaffekopper – sto en kvinne i en burgunderfarget ullgenser og vide grønne bukser.  Håret var kastanjebrunt og samlet i en flette som så ut til å være flettet i fart. Blikket hennes søkte – og fant. Dinnea. Hun løftet hånden høyt, vinket med begge armene, som om hun ikke bare hilste – men ønsket velkommen. Kjersti kjente pulsen slå hardt i brystet. Hun ville strekke frem hånden – sånn som hun alltid gjorde når hun møtte noen for første gang. Men Dinnea ristet lett på hodet og tok to skritt frem. Og klemte henne. Ikke en sånn høflig klem med én arm og halv rygg. Men en ekte, trygg, overraskende omfavnelse, varm og bestemt. Kjersti stivnet først. Øynene hen...