Min femte uke i Lillehammer - 21.-27. september 2026

 

Den femte uka på Nansenskolen begynte med at vi endelig fikk arbeide med Jon Fosse i litteraturundervisningen. Vi lærte om dramaet Nokon kjem til å komme, som jeg allerede kjente tittelen på, ikke minst fordi Jon Fosse faktisk skal komme til Nansenskolen senere i høst. Vi fikk også lese en senere del av stykket, der karakterene kommer inn i huset og oppdager at det er ganske rotete. Blant annet dukket den svært korte, men ganske morsomme formuleringen «Ei potte gammal piss under senga» opp. Det var vanskelig å ikke le litt av det.

Dagen etter var jeg i hagen sammen med Aurora. Hun viste meg kunsten hun hadde laget til Mabon, blant annet sirkler inspirert av heksetradisjoner. Siden vi tidligere hadde snakket om perfekte sirkler i filosofiundervisningen, måtte jeg selvfølgelig spørre om dette virkelig var en perfekt sirkel. Jeg bare spurte filosofisk. Vi lo godt av det.

Torsdag 24. september skjedde noe som gjorde at jeg kjente meg ekstra hjemme på Nansenskolen. Vi så fotballkamp sammen, og Norge vant! 🥰 Etterpå rodde vi også sammen, og plutselig var det som om alle hadde begynt å ro igjen. Jeg vet ikke helt hvorfor akkurat dette øyeblikket traff meg så sterkt, men jeg følte meg bare så hjemme. Det var igjen en av de stundene der jeg følte at jeg faktisk er en del av dette stedet.

Lørdag hadde vi drama med skuespilleren Eline, og det ble en av de morsomste dramadagene hittil. I en av øvelsene skulle vi alle bli til et vikingskip, og selvfølgelig begynte hele gruppa å ro igjen. 🚣‍♀️ Vi laget også mange andre scener og improvisasjoner.

I en scene sammen med William og Ola skulle vi late som om vi var hjemme på et soverom, men ingen var enige om hvem som egentlig eide rommet. Jeg hevdet hardnakket at det var mitt, blant annet fordi jeg hadde nøkkelen til rom C106. Til slutt kom Theodor som politi, men han rakk ikke å løse problemet før Eline flyttet hele scenen til Nordpolen. Der spilte Ola isbjørn, mens William og Theodor ville skyte isbjørnen. Jeg bestemte meg selvfølgelig for at jeg heller ville bli venn med den og ga den sjokoladekake med honning. 🐻‍❄️

Den andre scenen som gjorde spesielt inntrykk på meg, begynte med setningen «Det begynner å bli mørkere». Eline ga oss også ordene skog, oppover, marathon og fiskeunger som vi måtte få inn i scenen. Gruppen min bestod av Adriana, William, Petter, Hector, Marit og meg. Vi bestemte oss for å lage en rik familie: Adriana og Hector var foreldrene, William var sønnen som løp marathon, Marit og jeg var søstre, og Petter var tjeneren.

Det utviklet seg ganske raskt til en absurd scene med kaviar, fiskeunger, marathon, fallskjermhopping og selvfølgelig «Nokon kjem til å …». Jeg serverte blant annet setningen «Nokon kjem til å servere kaviar», og senere kom både «Nokon kjem til å løpe», «Nokon kjem til å vinne!» og «Nokon kjem til å hoppe!». Til slutt ble det en dramatisk vending da Petter meldte seg frivillig til å teste fallskjermen, og jeg avsluttet med «Nokon kjem til å dø!» før Hector igjen konstaterte: «Det begynner å bli mørkere.»

Eline syntes scenen fungerte veldig godt, og hun likte særlig at vi hadde blandet improvisasjonen med den typen gjentakelser som jeg allerede har blitt så glad i gjennom Fosse og Nansen-livet. Det føltes nesten som om hele Nansenskolens lille «Nokon kjem til å …»-univers hadde sneket seg inn i dramaøvelsen.

Denne uka har altså vært full av litteratur, filosofi, fotball, roing og drama – og jeg merker stadig tydeligere hvor mye jeg liker å være med på alt dette. Jeg snakker med så mange mennesker nå at jeg av og til blander navnene deres til og med. Men kanskje det også sier noe om hvor mye som faktisk skjer her: det er alltid noen nye samtaler, nye aktiviteter og nye mennesker å huske.

Jeg hadde kommet til Nansenskolen for å lese og lære. Nå begynner det også å føles som om jeg er med på å skape noe her.

Nokon kjem til å komme. 

Og denne gangen var det meg som faktisk kom fram.