Innføring i fotolesingens hemmeligheter

 

«Selv om jeg allerede har sittet her i to timer, klarer jeg ikke å pugge hele dette stoffet, selv om det ikke er så mye tid igjen til eksamen. Åh, hvorfor har jeg egentlig utsatt alt så lenge? Jeg skulle ønske jeg hadde en superkraft som gjorde at jeg kunne lese ekstremt raskt, forstå alt jeg leste og huske det også!»

Mange lesere kan sikkert kjenne seg igjen i situasjonen ovenfor. Den gode nyheten er at denne ønskede “superkraften” ikke er en drøm, men noe som faktisk kan læres og brukes i praksis. Den kalles fotolesing. Det er ganske enkelt en læringsmetode som gjør det mulig å tilegne seg kunnskap mer effektivt og lagre informasjon i hjernen på en bedre måte.

Men hva er egentlig fotolesing? Og hvem har oppfunnet det?

Fotolesing betyr i praksis en “mental fotografering” av tekster som man leser eller lærer. Selv om dette kan høres ut som noe helt nytt og overraskende, har fenomenet eksistert i århundrer, lenge før Paul R. Scheele (forfatteren av boken Photoreading) lanserte begrepet fotolesing (på engelsk: photoreading). En rekke fakta tyder på at denne typen mentale ferdigheter faktisk er mulig, og metoden har blitt brukt og brukes fortsatt i ulike sammenhenger.

Hvordan fungerer det?

Metoden består av fem steg: forberedelse, forhåndsoverblikk, fotolesing, aktivering og hurtiglesing.

Som forberedelse formulerer vi målene vi ønsker å oppnå med fotolesingen. Deretter går vi inn i en tilstand av avslappet oppmerksomhet, hvor verken tretthet eller uro er til stede. Selv om vi anstrenger oss, er vi ikke opptatt av resultatene på en stresset måte.

Under forhåndsoverblikket går vi gjennom det skriftlige materialet (for eksempel, når det gjelder en bok, ser vi på omslaget, innholdsfortegnelsen, registeret osv.), slik at vi får et klart bilde av strukturen. Det anbefales sterkt å lage en liste over nøkkelord (stimulerende ord), siden disse uttrykker hovedtankene eller hovedhendelsene på en presis måte. Effektiv læring skjer fra helhet til deler, og derfor er forhåndsoverblikket en viktig del av prosessen.

I neste steg, fotolesingen, slapper vi enda mer av, og øynene våre går inn i en såkalt “fotofokusposisjon”. Dette betyr at vi slapper av i øynene slik at det perifere synet utvides, og hele den trykte siden kommer inn i synsfeltet vårt. Med en hastighet på omtrent én side per sekund kan man lese en hel bok på 3–5 minutter.

I aktiveringsfasen undersøker vi de mest interessante tekststedene gjennom spørsmål. Deretter “superleser” vi de viktigste delene, det vil si at vi lar blikket gli raskt fra toppen til bunnen av hver side, vanligvis gjennom midten eller en spalte med tekst.

Hvis nødvendig dykker vi dypere ned i teksten med målrettet lesing for å forstå enkeltdeler bedre. Her lar vi oss også gjerne veilede av intuisjonen vår (for eksempel: “Bla til siste avsnitt på side X! Der finner du tanken du var nysgjerrig på.”).

Det finnes mange ulike aktiveringsteknikker, og alle gjør det lettere å få tilgang til de dypere inntrykkene som fotolesingen har skapt. Det siste steget ligner mest på tradisjonell lesing. Ved hurtiglesing lar vi blikket raskt gli gjennom teksten fra begynnelse til slutt. Vi bruker så mye tid som nødvendig, og lesefarten kan variere avhengig av hvor vanskelig teksten er, hvor mye forkunnskap vi har, og hvor viktig innholdet er. Fleksibilitet er nøkkelordet. Dette steget aktiverer den bevisste forståelsen direkte og hjelper oss med å bearbeide innholdet. Når vi kjenner til alle de fem stegene, er vi i praksis klare for fotolesing.

Hvor og hvordan kan man lære denne metoden?

Det finnes ikke ett entydig svar eller en fast oppskrift. For dem som lærer best alene hjemme, anbefales det å skaffe seg boken til Paul R. Scheele.

Men hvis man er åpen for nye erfaringer og liker å møte nye mennesker i læringsprosessen, og hvis man foretrekker å lære med en lærer, kan man også ta et fotolesingskurs (det finnes mange slike på internett).

Jeg lærte selv fotolesing gjennom et kurs hos Maxim Pétercsák. Hos ham lærte jeg også som skoleelev Silva-metoden (som også er svært nyttig!). Gjennom fotolesingskurset møtte jeg mange nye mennesker, og kunnskapen jeg fikk der har vært veldig verdifull: takket være fotolesing kunne jeg forbedre karakterene mine, og som student bruker jeg nå denne metoden når jeg forbereder meg til eksamene.

Fotolesing er derfor ikke bare en læringsmetode, men også en måte å utvikle seg på – både faglig og personlig. Uansett om man lærer alene eller sammen med andre, kan metoden åpne nye muligheter og gjøre læringsprosessen mer effektiv og inspirerende.

Jeg håper denne innføringen har gitt deg et klart bilde av hva fotolesing er, og hvordan det kan brukes i praksis. Kanskje det også vekker lysten til å prøve det selv.

Lykke til med læringen!