UTVEI, del 1 / AUSWEG, Teil 1
Kjersti satt på den varme vinduskarmen og så ut på Bastdupe. En by hun en gang elsket – nå føltes den som et bur. Hun kunne alle gatehjørnene, alle stasjonene, alle snarveiene. Men ikke lenger seg selv. Det var ingen som hadde ropt det ut, men hun visste likevel: hun var ikke lenger ønsket som lærer. Ikke etter at regjeringa – de som hun nå bare kalte "bestemmerne" – hadde fjernet språkkravet fra eksamenene. Det var som om alt hun hadde jobbet for, bare forsvant i en paragraf og en politisk pressemelding. Og der satt hun nå. Med en kropp som hadde protestert høylytt da hun prøvde å presse seg inn i rollen som telefonselger. Først kvalme. Så svimmelhet. Så det lange møtet med hvitt sykehuslys, kjempelang ventning og et papir med diagnosen: diabetes type 2. Ironisk, tenkte hun. Tre år uten sukker. Lange turer i regn og vind. Timene på den nedslitte treningsmatta hjemme, i fitnessparken eller i treningssenteret. Og likevel. Foreldrene hennes ville at hun kom hjem. Det betydde ...