Lindtzeratur und andere Kunstwerke - Lettie Lindtzer - offizieller Blog

  Habidere, hei, servus und hallo, meine Leserschaft! Oida, kaum zu fassen: auch der August ist vorbei! Anbei präsentiere ich den achten Eintrag meines Dankbarkeitstagebuchs. Ich hoffe, dass dieser für euch interessant wird. Schon gespannt? Los geht’s! Dankbarkeitsfaktor Nummer Eins: Neuer Trainingsprogramm Anfang des Monats habe ich das Fitnessstudio Thor gefunden und somit eine Werbung über eine neue Trainingsgruppe im Anfängerprogramm "Einweihung".  Natürlich wollte ich sofort probieren. Gesagt, getan. Das Fitnessstudio ist übrigens sehr Wikingerisch. Perfekt für Leute, die sich was Neues wünschen. Das Programm fing am 12. August an. Jetzt bin ich stolze Teilnehmerin seit drei Wochen. Zweimal die Woche finden die Trainings statt, dienstags und donnerstags von 18:00 bis 19:00 Uhr. Ich kann jetzt endlich Kettlebell heben. Und TRX-Seil ziehen. Und Planks machen. Und und und... Dankbarkeitsfaktor Nummer Zwei: Meine zweisprachige Novelle Utvei / Ausweg Ich bin so dankbar dafür,...

  Snøen lå tykk og glitrende over takene. Fra vinduene i huset til Dinnea skinte det gylne lys. Inne luktet det kanel, nystekt torsk og einer. Langbordet var dekket med håndbroderte servietter, trelysestaker og tyttebær i små skåler. Kjersti satt overfor foreldrene, med Dinnea på den ene siden og Hanna på den andre. Hun hadde på seg en tykk, grønn ullgenser og et smil som ikke kunne skjules. CGM-en hennes pipet kort – « Alt i orden ».  Faren lente seg over, blikket hvilt på skjermen hennes. - Blodsukkeret ditt… det er jo... helt normalt -, sa han lavt, nesten vantro. - Ja -, svarte Kjersti og så på ham med et rolig blikk. - Det har vært det lenge nå. Kroppen min trives her. Og æ har lært å lytte til den. - Moren nikket, øynene blanke. - Du ser så annerledes ut. På en god måte. Og... vi vil si unnskyld. For alt det vi sa før. For at vi dømte, uten å vite. - - Det går fint -, svarte Kjersti. - Men det gjør godt å høre dere si det.- - Det er jo ikke bare deg du har funnet her -, ...

  Vinteren kom snikende over havet som et stort, blått teppe. Dagene ble kortere, men aldri mindre fulle. Snøen la seg stille over gården, og alt gikk litt saktere. Det passet dem fint. Kjersti begynte å lære seg rytmen i vinterarbeidet – å måke, stable ved, dekke til drivbenkene, mate dyra i mørket før solen rakk å stige. Hun hadde aldri før kjent kroppen sin så... levende. Og så var det Dinnea. Alltid like tilstede. Ikke påtrengende – men som en varm strøm i rommet. Hun kunne gå forbi og la fingrene gli over Kjerstis skulder, eller le lavt mens de tente lykter ute i skumringen. De snakket ikke om det. Det trengtes ikke. En kveld i november tok Dinnea med Kjersti på en tur. - Det e ei øy ikke så langt herfra. Bare ei halv mil med robåt. Vil du være med? - Kjersti nølte ikke. De pakket varm kakao, en lykt, en sovepose, og rodde over i mørket. Vannet var stille som speil. I det fjerne danset nordlyset – grønt og mykt, som et løfte. På øya var det en liten åpen hytte. Der tente de st...

  Dagene i Søtrom fikk en rytme, men aldri en masende én. Alt gikk i pulser – som tidevannet rundt øya. Som Kjerstis pust. Om morgenen tok hun en runde i fjøset sammen med Dinnea. Hjalp til med geitene, og etter hvert begynte hun å kjenne igjen de små signalene i dyra – hvem som var sulten, hvem som bare ville ha oppmerksomhet. Hun fikk melk på fingrene og strå i håret, og likte det. Midt på dagen underviste hun i svømming. Først bare én gang i uka. Så to. Så fire. Ungene elsket henne. Hun lærte dem ikke bare å svømme, men også å være trygge i vannet, å leke med det. En av fedrene sa en gang: - Du gjør dem modigere, Kjersti. Det er sjeldent. - Om kveldene underviste hun i språk. En eldre dame som ville lære italiensk før hun reiste til Toscana. En ung mann som hadde fått jobb i Sveits. Noen flyktninger, noen kunstnere, noen nysgjerrige. Hun underviste med kropp og hjerte – og plutselig hørte hun seg selv snakke, le, forklare – uten frykt. Hun var lærer. Hun var fri. Hver dag sjekke...

  Neste morgen våknet Kjersti før fuglene. Hun hadde sovet djupt og uavbrutt for første gang på måneder. Uten mareritt. Uten å våkne svett og urolig. Bare den myke pusten til Hanna ved siden av, og duften av høy og hav. Etter frokost, som bestod av nybakt brød, lokale egg og multer fra i fjor, ble dagen fylt med alt annet enn stress. De begynte i hagen. Dinnea viste dem hvordan de kunne løsne jorda rundt rabarbraen uten å skade røttene. Hanna fikk ansvar for urtene. Kjersti fikk et par hagehansker og en trillebår, og snart fløy latter og jord mellom dem. Det var fysisk, men ikke overveldende. Ingen ropte. Ingen maste. Bare små oppgaver, og tid. Etterpå gikk de til fjæra for å rydde rekkved og plast. Kjersti bar tunge sekker uten å føle seg sliten. Hanna lo og sa: - Du har faen mæ blitt sterk her oppe i nord. - Så kom kvelden. Dinnea hadde nevnt en øy, nesten som i forbifarten. En liten, skjult perle et stykke unna, som man bare nådde til fots ved lavvann – via en smal, tørrlagt san...

  Mørket hadde lagt seg stille over Søtrom da Kjersti og Hanna listet seg opp på loftet hvor de skulle sove. Det luktet treverk og lavendel der oppe. Sengen de skulle dele var bred og myk, og dynene tunge på en god måte. De hadde lagt seg under hver sin dyne, men fortsatt å prate lavt i halvmørket. - Ho e... litt annerledes enn æ så for mæ - , hvisket Hanna. - På en god måte? - Kjersti så bort mot søstera si, som lå med hendene under kinnet og blikket vendt mot taket. Hanna nikket. - Ho e... trygg. Og klok. Som om ho skjønne deg allerede. - Det ble stille et øyeblikk. Bare lydene fra huset, vinden som suste mot veggene og noe som kunne være en katt som gikk over gulvet nedenunder. - Æ tror æ e litt forelska - , sa Kjersti lavt, og stemmen bar en slags redsel, som om det fortsatt var for stort å si høyt. - Æ vet det - , svarte Hanna. Kjersti lo lydløst. - Du gjør det alltid. - - Men det her e annerledes enn de andre gangene, sant? - Kjersti nikket, nesten usynlig i mørket. - Æ e ikk...

  Dinnea holdt fortsatt armen rundt Kjersti idet de begynte å gå fra kaia. Solen sto lavt over fjellene, og sjøluften var klar og mild, som om den ville ønske dem velkommen. Hanna gikk ved siden av dem og så seg rundt med nysgjerrige øyne. Alt her virket roligere. Saktere. Som om verden hadde bedre tid. - Dere må være slitne etter reisen - , sa Dinnea og smilte til dem begge. - Men jeg har laget grønnsakssuppe. Og hjemmebakt brød. - - Herregud - , hvisket Kjersti. - Det høres ut som en klem i skålform. - De lo alle tre, og da Kjersti møtte blikket til Dinnea igjen, kjente hun den samme varme følelsen i brystet. Hun var redd for å gi den et navn. Men den satt der. De gikk en smal grusvei oppover en bakke, forbi lyng og små bjørketrær, helt til de kom til en liten gård med lavt hus, rød låve og drivhus på siden. Alt luktet tørt gress og krydderurter. Inne i huset var det varmt, og noen gamle puter lå hulter til bulter i sofaen. Et lite katteskinn lå foran vedovnen. Hanna tok plass ve...

  Det var tidlig kveld da skipet Gratuhurti gled inn i Søtrom havn. Lysene langs kaia blinket varmt i mørket, og sjøsprøyten la seg som sølv over relingen. Kjersti og Hanna sto klare ved landgangen med sekkene sine på ryggen og vinden i håret. Og der – midt blant ventende mennesker, noen med blomster, noen med hunder, noen med kaffekopper – sto en kvinne i en burgunderfarget ullgenser og vide grønne bukser.  Håret var kastanjebrunt og samlet i en flette som så ut til å være flettet i fart. Blikket hennes søkte – og fant. Dinnea. Hun løftet hånden høyt, vinket med begge armene, som om hun ikke bare hilste – men ønsket velkommen. Kjersti kjente pulsen slå hardt i brystet. Hun ville strekke frem hånden – sånn som hun alltid gjorde når hun møtte noen for første gang. Men Dinnea ristet lett på hodet og tok to skritt frem. Og klemte henne. Ikke en sånn høflig klem med én arm og halv rygg. Men en ekte, trygg, overraskende omfavnelse, varm og bestemt. Kjersti stivnet først. Øynene hen...

  De pakket i stillhet. To små kofferter. En sekk hver. Kjersti la ned svømmebrillene, boken hun hadde fått av Dinnea ( Villhonning og vågeblikk ), og en ny notatbok. Hanna brettet skjorter med kvikke bevegelser og nynnet for å holde nervene i sjakk. Foreldrene satt i stua og sa ingenting. For første gang på lenge, sa de ingenting. Neste morgen var luften kjølig og skyene lave. De sto alle sammen på stasjonen – mor, far, Kjersti og Hanna. Togene peip et fjernt sted, som et varsko om avreise. Moren tok først Hanna i armene, så Kjersti. Faren nikket. Øynene hans var røde. Ingen sa et ord. Så dro de. Bussen til Loos var full av lavmælt prating, regnvåt asfalt og svingete veier. De satt sammen innerst i bakerste rad og delte på en termos med te. De snakket, om alt og ingenting – og så leste de. Stillheten mellom dem var ikke tung, bare trygg. Etter 36 timer i transportdøst, med bøker, latter og soving om hverandre, kom de endelig fram til Loos. Derfra tok de toget videre til Heimrondt....

  Kjersti satt i sofaen, beina under seg, og hendene rundt en lun tekopp. Hanna sto på kjøkkenet og skylte noen druer, men hun fulgte med. Kjersti nølte litt, og så smilte hun – det smilet Hanna hadde begynt å kjenne igjen den siste uka, det smilet som betydde “ nå kommer det noe viktig. ” - Du, Hanna... det er ei som jobber i klubben. Dinnea heter hun.- - Dinnea? - Kjersti nikket. - Hun bor på en liten gård utenfor Søtrom. Jeg har ikke møtt henne personlig ennå. Men vi har skrevet litt. Hun virker... rolig. Men også levende, skjønner du? Som om hun faktisk hører etter. Ikke bare nikker, men lytter. - Hanna så på søstera si. - Du liker henne. - - Ja - , sa Kjersti lavt. - Jeg tror det. - Et øyeblikk var det stillhet, bare lyden av vannet som rant i vasken. Så satte Hanna druene på bordet, tok en stol og satte seg ved siden av henne. - Dette handler ikke bare om jobb, gjør det vel? - Kjersti ristet på hodet. - Nei. Det handler om… pust. Og plass. Og ja, kanskje kjærlighet. Og sukker...

  Dinnea. Bare navnet var annerledes. Mykt, litt gåtefullt, og likevel jordnært – som henne selv. Kjersti hadde først sett henne på et bilde i e-posten fra klubben i Søtrom. “Fysioterapeut og bevegelsespedagog, ansvarlig for individuell oppfølging av nye trenere.” Det sto navnet hennes under et bilde med stråhatt og grønne gummistøvler. Bak henne sto en rød låve og noen geiter. Hun smilte til kameraet som om hun kjente fotografen personlig. De begynte å skrive sammen før opplæringen skulle starte. Bare praktiske ting i begynnelsen – “ Husk å ta med badetøy og tørrmat, vi har ikke kantine på mandager ”, så smått litt mer. “ Hvordan er det i Bastdupe? ” “ Litt trangt ”, svarte Kjersti. “ Trangt hvordan? ” “ Som å leve i ei bok som lukker seg sakte over deg. ” “ Kom deg hit. Her lukter det jord og nystekt brød. ” Dinnea bodde på en liten gård rett utenfor Søtrom, sammen med to hunder, tre sauer og ei stor, svart katt som het Skarpe. Hun pleide å sykle til treningshallen hver dag, med ...

  Neste morgen var lufta fuktig og tung, som om byen ikke hadde sovet nok. Kjersti tok på seg treningsklær og ringte søstera. - Vil du bli med til svømmehallen? - spurte hun. - Hva skal vi der? - svarte Hanna, trøtt i stemmen. - Æ vil vise dæ noe. - De gikk sammen til Bastdupe Vann- og Idrettssenter. Klokka var bare litt over sju, så det var nesten ingen andre i bassenget. Vannet var klart, med små bølger etter de som trente før dem. Kjersti nikket til livvakta og stilte seg ved kanten. Hun så på Hanna og sa: - Æ lærte å svømme ordentlig for sju år siden. En venninne viste mæ. Vi svømte nesten hver uke. Æ hadde bare ikke fortalt det til dåkker.- Så kastet hun seg ut i vannet – smidig, fokusert, fri. Hun crawlet over 50 meter på ett minutt. Hver bevegelse var rolig og kraftfull. Så snudde hun, la seg på ryggen, og svømte tilbake. To minutter i flyt. Som en som visste at hun hørte til hjemme i vannet. Da Kjersti klatret opp igjen, sto Hanna der med øyenbrynene hevet. - Æ... æ hadde v...

  Kjersti pakket ikke noe enda. Hun visste at det ville vekke for mange spørsmål. Men inne i hodet begynte hun å brette sammen klær. Tynne treningsklær. Badedrakt. Joggeskoene med den lille riften foran, men fortsatt de beste hun eide.Og hun visste hvem hun måtte snakke med først. Søsteren. Hanna bodde i blokka ved siden av. Hun kom ofte innom med restemat eller for å «bare sjekke hvordan det går», men Kjersti visste det egentlig handlet om kontroll. Eller... nei. Ikke bare det. Det handlet også om bekymring. Men det var vanskelig å kjenne forskjell noen ganger. Denne kvelden gikk Kjersti over til Hanna. De satte seg på balkongen, med utsikt over Bastdupes søvnige lys. - Det e en ting æ må si -, begynte Kjersti, og hun kjente stemmen dirre litt. Hanna svarte ikke, men hun tok en slurk av teen og så på henne med det blikket som alltid gjorde Kjersti ukomfortabel – det som kunne bety jeg forstår eller nå overdriver du igjen , alt etter dagsform. - Æ har fått en mulighet. En jobb i S...