Kjersti pakket ikke noe enda. Hun visste at det ville vekke for mange spørsmål. Men inne i hodet begynte hun å brette sammen klær. Tynne treningsklær. Badedrakt. Joggeskoene med den lille riften foran, men fortsatt de beste hun eide.Og hun visste hvem hun måtte snakke med først.
Søsteren.
Hanna bodde i blokka ved siden av. Hun kom ofte innom med restemat eller for å «bare sjekke hvordan det går», men Kjersti visste det egentlig handlet om kontroll. Eller... nei. Ikke bare det. Det handlet også om bekymring. Men det var vanskelig å kjenne forskjell noen ganger.
Denne kvelden gikk Kjersti over til Hanna. De satte seg på balkongen, med utsikt over Bastdupes søvnige lys.
- Det e en ting æ må si -, begynte Kjersti, og hun kjente stemmen dirre litt.
Hanna svarte ikke, men hun tok en slurk av teen og så på henne med det blikket som alltid gjorde Kjersti ukomfortabel – det som kunne bety jeg forstår eller nå overdriver du igjen, alt etter dagsform.
- Æ har fått en mulighet. En jobb i Søtrom. Svømmetrener. Med opplæring og alt. Det e ikkje heilt sikkert ennå, men... æ tenke å dra. -
Stillhet. Så: - Du kan jo nesten ikke svømme sjøl.-
Kjersti lo tørt. - Det e jo derfor æ skal lære det bedre. Med instruktører og kurs. Æ treng ikkje være perfekt. De tror æ kan lære det. De så faktisk mer i mæ enn... noen andre har gjort på lenge. -
Hanna så ned i tekoppen.- Du e sjuk, Kjersti.-
- Æ e også i live. -
Et nytt sukk. - Og mamma og pappa blir… helt fra seg. -
- Det vet æ. -
- Og du vil fortsatt dra? -
- Ja. -
Kjersti trodde det var over da. At det ville komme en mur. Et nei. Et "du e egoistisk". Men det kom ikke. I stedet kom Hanna med det uventede. - Vet du - , sa hun sakte, - Æ misunne dæ litt. Æ trur æ aldri har gjort noe sånt. Aldri bare gått for noe. Æ står her i Bastdupe og holder på alt som e trygt. Og du… du prøver iallfall.-
- Så du syns æ burde dra? -
Hanna nikket. - Æ syns du skal få bestemme det sjøl. -
Kjersti hatte noch nichts gepackt. Sie wusste, das würde zu viele Fragen aufwerfen. Aber in ihrem Kopf begann sie, Kleidung zusammenzulegen. Dünne Trainingskleidung. Badeanzug. Die Laufschuhe mit dem kleinen Riss vorne, aber immer noch die besten, die sie besaß. Und sie wusste, mit wem sie zuerst sprechen musste.
Der Schwester.
Hanna wohnte im Haus nebenan. Sie kam oft vorbei mit Resten vom Essen oder „nur um zu schauen, wie es geht“, aber Kjersti wusste, dass es eigentlich um Kontrolle ging. Oder… nein. Nicht nur das. Es ging auch um Sorge. Aber manchmal war es schwer, den Unterschied zu erkennen.
An diesem Abend ging Kjersti zu Hanna. Sie setzten sich auf den Balkon mit Blick auf die schläfrigen Lichter von Bastdupe.
- Es gibt etwas, das ich sagen muss -, begann Kjersti, und sie spürte, wie ihre Stimme leicht zitterte.
Hanna antwortete nicht, sondern nahm einen Schluck Tee und sah sie mit diesem Blick an, der Kjersti immer unwohl werden ließ – ein Blick, der entweder „Ich verstehe“ oder „Du übertreibst mal wieder“ bedeuten konnte, je nach Stimmungslage.
- Ich habe eine Möglichkeit bekommen. Einen Job in Søtrom. Schwimmtrainerin. Mit Ausbildung und allem. Es ist noch nicht ganz sicher, aber… ich denke, ich werde gehen. -
Stille. Dann: - Du kannst doch selbst kaum schwimmen. -
Kjersti lachte trocken. - Deshalb will ich es ja besser lernen. Mit Trainern und Kursen. Ich muss nicht perfekt sein. Sie glauben, ich kann es lernen. Sie haben tatsächlich mehr in mir gesehen als… irgendjemand sonst seit langem.-
Hanna sah in ihre Tasse. - Du bist krank, Kjersti. -
- Ich lebe auch. -
Ein neuer Seufzer. - Und Mama und Papa werden… völlig aus der Fassung sein. -
- Das weiß ich. -
- Und du willst trotzdem gehen? -
- Ja. -
Kjersti dachte, es wäre vorbei. Dass eine Mauer kommen würde. Ein Nein. Ein „Du bist egoistisch.“ Aber das kam nicht. Stattdessen kam etwas Unerwartetes von Hanna: - Weißt du - , sagte sie langsam, - ich beneide dich ein bisschen. Ich glaube, ich habe noch nie so etwas gemacht. Noch nie einfach so etwas verfolgt. Ich stehe hier in Bastdupe und halte an allem fest, was sicher ist. Und du… du versuchst es zumindest. -
- Also meinst du, ich sollte gehen? -
Hanna nickte. - Ich finde, du solltest selbst entscheiden dürfen. -
Kommentare
Kommentar veröffentlichen