UTVEI, del 4 / AUSWEG, Teil 4
Dinnea. Bare navnet var annerledes. Mykt, litt gåtefullt, og likevel jordnært – som henne selv.
Kjersti hadde først sett henne på et bilde i e-posten fra klubben i Søtrom. “Fysioterapeut og bevegelsespedagog, ansvarlig for individuell oppfølging av nye trenere.” Det sto navnet hennes under et bilde med stråhatt og grønne gummistøvler. Bak henne sto en rød låve og noen geiter. Hun smilte til kameraet som om hun kjente fotografen personlig.
De begynte å skrive sammen før opplæringen skulle starte. Bare praktiske ting i begynnelsen – “Husk å ta med badetøy og tørrmat, vi har ikke kantine på mandager”, så smått litt mer.
“Hvordan er det i Bastdupe?”
“Litt trangt”, svarte Kjersti.
“Trangt hvordan?”
“Som å leve i ei bok som lukker seg sakte over deg.”
“Kom deg hit. Her lukter det jord og nystekt brød.”
Dinnea bodde på en liten gård rett utenfor Søtrom, sammen med to hunder, tre sauer og ei stor, svart katt som het Skarpe. Hun pleide å sykle til treningshallen hver dag, med håret i en flettet knute og skoene i en kurv på bagasjebrettet.
Hun var rolig når hun lyttet, som om hver tanke fikk puste før hun svarte. Men hun hadde også det blikket – du vet, det som ler før munnen gjør det. Når noen fortalte en historie, lente hun seg alltid litt nærmere. Ikke fordi hun måtte – men fordi hun ville være der, fullt og helt.
Kjersti merket det etter hvert. At det ikke bare var jobben i Søtrom som trakk. Det var Dinnea også. Hele henne. Måten hun sa “mmm” på når hun forsto. At hun ikke lo av drømmene, men ga dem plass. Måten hun rørte i teen sin, som om verden ikke hadde hastverk.
Dinnea. Nur der Name war anders. Sanft, ein bisschen rätselhaft, und trotzdem bodenständig – genau wie sie selbst.
Kjersti hatte sie zuerst auf einem Bild in der E-Mail vom Verein in Søtrom gesehen. „Physiotherapeutin und Bewegungspädagogin, verantwortlich für die individuelle Betreuung neuer Trainer.“ Unter dem Bild mit Strohhut und grünen Gummistiefeln stand ihr Name. Hinter ihr war eine rote Scheune und einige Ziegen zu sehen. Sie lächelte in die Kamera, als kenne sie den Fotografen persönlich.
Sie begannen zu schreiben, bevor die Ausbildung startete. Erst nur praktische Dinge – „Denk daran, Badezeug und Trockenfutter mitzunehmen, am Montag gibt es keine Kantine“, dann langsam mehr.
„Wie ist es in Bastdupe?“
„Ein bisschen eng“, antwortete Kjersti.
„Eng wie?“
„Wie in einem Buch zu leben, das sich langsam über dich schließt.“
„Komm her. Hier riecht es nach Erde und frisch gebackenem Brot.“
Dinnea wohnte auf einem kleinen Bauernhof direkt außerhalb von Søtrom, zusammen mit zwei Hunden, drei Schafen und einer großen schwarzen Katze namens Skarpe. Sie fuhr jeden Tag mit dem Fahrrad zur Trainingshalle, mit geflochtenem Dutt und den Schuhen im Korb auf dem Gepäckträger.
Sie war ruhig, wenn sie zuhörte, als bekäme jeder Gedanke Raum zum Atmen, bevor sie antwortete. Aber sie hatte auch diesen Blick – du weißt schon, den, der lacht, bevor der Mund es tut. Wenn jemand eine Geschichte erzählte, lehnte sie sich immer ein wenig näher. Nicht weil sie musste – sondern weil sie ganz da sein wollte, mit Haut und Haaren.
Kjersti merkte das mit der Zeit. Dass es nicht nur die Arbeit in Søtrom war, die sie anzog. Es war Dinnea. Ganz sie. Die Art, wie sie „mmm“ sagte, wenn sie verstand. Dass sie nicht über Träume lachte, sondern ihnen Platz gab. Die Art, wie sie ihren Tee umrührte, als hätte die Welt keine Eile.

Kommentare
Kommentar veröffentlichen